|
JEG HUSKER DRØMMEN om å kunne ri som jeg vil. Ute i naturen, bittløst med en barfot og følsom ponni. Drømmen om å ri på min måte med en egen hest. Den drømmen ble oppfylt i vår, da jeg fikk en prøveperiode med Nitouche på en måned. Jeg ble "godkjent" som fôrrytter, og Nitouche er en kopi av drømmene mine - for i Maridalen, hver mandag og onsdag, rir jeg bittløst på en følsom, barfot ponni ute i naturen. Langs jordene, på jordene, i skogen. Livet er herlig!
Noen spør om hvordan man uttaler navnet hennes. Nitaousj, nitatsj? Det er så enkelt som nitusj. Jeg var så glad de første dagene som fôrrytter at jeg snakket så fort så vennene mine trodde at jeg snakket om en ny tusj. Men neida, det var om noe så absolutt bedre enn det! Nitouche er fransk og betyr ikke rør, og hun passer perfekt til det navnet. Dekken, sal, meg - ja, alt som skal på ryggen hennes og da beveger seg der, blir hun sur på og napper etter. Men hva så? Hun napper etter meg hver eneste dag jeg er i stallen, men hun har aldri noensinne bitt meg eller gjort meg noe form for vondt. Jeg vet at hun er glad i meg, og jeg er glad i henne, så det så. Jeg var usikker i begynnelsen, men nå vet jeg så godt at jeg er sjefen, og at hun vet det også. Jeg er ikke redd henne, hun gjør meg ingenting vondt. Hun kan teste meg, men jeg er vant med det og vet hva jeg skal gjøre.
HUN ER 18 ÅR OG BRUN. Før tenkte jeg bare at brun er en kjedelig farge, og det synes jeg fortsatt - men nå tenker jeg også at det er sånn med nesten alle hester jeg ikke har opplevd. Jeg kjenner dem ikke, og jeg har ikke opplevd noe med dem, så de er vanlige, kjedelige hester. Men Nitouche opplever jeg to-tre ganger i uka, og hun er ikke kjedelig! Jeg legger merke til hvor vakker hun faktisk er, hun er jo nydelig. Jeg blir stolt hver gang jeg tenker over at jeg kan ri henne, jeg har kontroll over den vakre skapningen, og ikke minst at hun liker meg, hun setter pris på meg. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen hun så meg komme, og hun humra. Jeg var ikke engang på vei mot maten. Jeg kom inn til henne og stod der i noen minutter og bare koste, og hun moste meg nesten helt død, men det går fint, for det betyr både at det klør og at hun er glad i meg, og da er jeg lykkelig nok. Jeg bare lurer - hva er et liv uten hester?
Sommeren 2010
Trav på jordet, høsten 2010
Galopp på jordet, høsten 2010
Skritt på jordet, høsten 2010
Etter en kort joggetur på jordet, desembervinteren 2010
© Julie Jørstad, 2010 |
